Om sår og traumer
Mange, som meg selv inntil jeg var 21 år, tror at de ikke har noen sår eller traumer, fra livet de har levd.
Mange tror at traumer, det er bare de «store» tingene, som overgrep, mishandling, krig, naturkatastrofer osv.
De aller fleste som kommer til meg i terapi første gang, svarer, når jeg spør om hvordan de hadde det som barn, «Jeg hadde det veldig fint som barn».
Da sier jeg som regel «Ja, det hadde du nok, OGSÅ, men hvis vi graver litt dypere, så kan det være at du finner frem til minner hvor du har opplevd at du følte deg avvist av de du var glad i».
Her er vi ved kjernen av hva traumer egentlig er- traumer handler ikke om selve hendelsene- som f eks overgrep, mobbing, skilsmisse mellom foreldrene osv-traumer er hva som skjer INNI deg, hva som skjer i følelsene dine, hva som skjer med nervesystemet ditt, hjernen din og kroppen din, som følge av disse følelsene.
Om kroppen som går inn i overlevelsesmodus, om vi opplever at vi blir avvist av de menneskene som skal ta vare på oss, og som vi er helt avhengige av for å overleve, da vi er små. Om overlevelsesmekanismer, som skaper reaksjonsmønstre i oss, som gjør at vi utvikler ulike verneskjold, for å unngå å bli såret igjen, om ulike strategier vi legger, for å «ikke slippe noen inn»- fordi vi en gang har opplevd en avvisning så vond at vi ikke vil risikere det igjen.. osv osv.
Vi er alle ekstremt sårbare som barn, og vi blir alle avvist, på den ene eller andre måten, av mennesker rundt oss, som barn.
Vi har alle sår og traumer, som setter seg fast, og påvirker oss på utallige måter. Og det aller største traumet, er faktisk avvisning.
Vi mennesker er flokkdyr- det vil si at vi vil tilhøre flokken- og er helt avhengige av flokken, for å overleve. Så, hvis vi blir avvist, setter det i gang en dyp frykt for å bli ekskludert av flokken- det vil si at vi ikke kan overleve.
Som nevnt i teksten «om meg», så ble jeg forlatt som 3 måneder gammel. Men du trenger ikke å ha blitt sendt på barnehjem for å ha den samme opplevelsen, og de samme følelsene av å være forlatt, som meg. Det kan være noe slikt som at din mor var borte fra deg i en kortere periode- for som baby, har du ikke begrep om tid, og du vet ikke, at når mamma er borte, så kommer hun hjem igjen om 2 dager.
For en liten baby, så kjenner den bare følelsen av å være forlatt. Så er det også slik, at ved å bli avvist, eller oppleve å bli avvist, så føles det også som å bli forlatt. For avvisningen føles som at «Jeg er ikke elsket, og jeg er derfor alene».
Når vi blir født, er det to behov som er de aller viktigste:
Behovet for tilknytning- å føle at vi er trygg sammen med et annet menneske, at vi ikke blir avvist, men akseptert.
Behovet for autensitet- å kunne være oss selv, med alle våre følelser, og bli elsket for den vi er.
Når vi opplever å bli avvist, når vi viser våre følelser, altså viser vår autensitet, så vil vi oppgi vårt behov for autensitet, for å oppnå tilknytning.
Det vil si, at vi begynner å tilpasse oss, kun vise de følelsene som er «lov», kun de følelsene som vi opplever er trygt å vise, for ikke å bli avvist.
Mange har sikkert opplevd å høre «gå inn på rommet ditt, og bli der til du har blitt blid igjen!».. eller «Opp igjen! Det er ikke noe å gråte for!»
Dette er gode eksempler på hvordan vi som barn, opplever å bli avvist, når vi viser våre autentiske følelser.
Da lærer vi at det ikke er trygt å vise disse følelsene, for de fører til at vi blir straffet eller avvist. I en slik situasjon, vil barnet føle at tilknytningen er truet, og vil senere skjule både sinne og smerte, for å unngå straff og avvisning- for å sikre tilknytning.
Jeg håper dette kan gi deg en forståelse av at du, som oss alle, bærer på sår og traumer, og at du ønsker å bearbeide disse, slik at du kan leve et autentisk liv, som blir slik du ønsker deg, istedenfor at det er dine overlevelsesmekanismer, verneskjold og ulike strategier for overlevelse, som styrer livet ditt.
Denne indre reisen, er reisen tilbake til ditt autentiske selv, som du en gang oppga, for å oppnå en form for tilknytning.
Som barn hadde du ikke noe valg, for å overleve- du var prisgitt de voksne rundt deg- men nå, som du er voksen, så er det du selv som sitter i førersetet, av ditt eget liv, og har ansvaret for å gi deg selv det livet du ønsker deg. Ingen andre kan gi deg et lykkelig liv- det er kun deg selv som kan gjøre det.
Og det kan du gjøre, ved å bearbeide dine egne sår og traumer, slik at de ikke lenger styrer livet ditt. Slik at det er du selv, ditt autentiske deg, som tar dine egne valg, setter dine egne grenser, uttrykker dine egne behov, og følger dine egne drømmer..
slik kan du bli den voksne voksne deg. Den som elsker deg, og støtter deg, og heier på deg.
Den du egentlig trengte som barn, i form av en forelder.. nå overtar du den rollen, for deg selv.
Om du kjenner at dette du har lest på denne siden, gir mening, eller resonnerer med deg, så er du hjertelig velkommen til å ta kontakt med meg.
